Vi har etablert en utesoveklubb på jobben. Det går ut på at vi skal sove ute en natt i måneden hele året igjennom. Januarmøtet ble gjennomført i måneskinn. Utesovingen i februar hang i en tynn tråd på grunn av diverse influensa og travle dager hos medlemmene. Men til slutt; skuddårsdagen fikk vi det til :)
En praktfull kveld, natt og morgen med klarvær og temperaturer av det snille slaget til februar å være.
Vi reiste ut til kysten en time før soloppgang i dag, mannen min og jeg. Været var flott med litt frost og nesten helt stille. Naturen viste seg fra sin mest spektakulære side med et fargespill man skal lete lenge etter......
Eller kanskje det er slik de fleste morgener??
Bare at vi ikke er oppe med sola :))
Rusty synes nok det var litt merkelig å stå opp så tidlig for å gå på tur. Han krabber opp på fanget til mannen min for å kose litt.
Kaffe på termos og rester av vaflene fra i går var med i sekken. Kjempefin opplevelse å sitte der ute ved kysten med en kopp nykokt kaffe og se at verden våknet til liv til nok en ny dag. Takknemlig for at akkurat jeg fikk oppleve denne stunden......
Jeg har strikket jevnt og trutt i hele sommer, høst og vinter. Men jeg har totalt manglet blogglyst. Det meste av småprosjekter er gitt bort, men noe småtteri er igjen. Har tatt bilde av noe av dette for å vise det fram her.
Nesten vanskelig å se hva det er på bildet over. Men det er votter i Mirasol og “dulpeditt-garn” fra Du Store Alpakka”. Vottene er lett tovet og veldig gode å ha på. Mye av elastisiteten er beholdt når de er så lett tovet. Oppskriften fikk jeg med da jeg kjøpte garnet i butikken deres på Garn. Har nemig en liten stopp der stadig vekk på min vei til Gjøvik…..
Under er et par tova votter i Lett-Lopi. Ordetlig Islandsgarn. Vottene ble kjempegode og varme. Jeg brukte dem under Femundløpet med doble alpakkavotter inni. Da ble det i hvert fall varmt nok. Oppskriften er fra ei venninne.
Denne blåfargen er en av de fineste fargene jeg vet om…….
Også hadde jeg dilla på Arne og Carlosluer i høst. Den blå og hvite har gubben fått. De to andre er mine. Også er det jo noen som har blitt gitt bort til jul 
Lua og vottene under er et resultat av en av mine ekskursjoner til Gjøvik via Gran. Oppskriften står i en av heftene fra Du Store Alpakka som kom ut i høst. Vottene er i Fairytale og Sterk. De ble veldig fine synes jeg. Men lua…… Den ble rar. Tror ikke den blir brukt av meg.
Lua under er i Fabel og Silk Mohair fra Drops. Oppskriften er også Drops Design. Hvis du ser godt etter så ser du en alpakkadusk i saueskinnet. Dusken ble prikken over i-en synes jeg. Lua er veldig god å ha på, mykt og godt garn samtidig som en rett og en vrang gjør at lua sitter godt på hodet.
Lillebroren min er ganske stor. Med sine 195 på strømpelesten og ditto lange armer så er det ikke så lett å få klær til å passe. Derfor ba han meg pent om ikke jeg kunne strikke en jakke til ham. Jeg kunne bruke så lang tid jeg ville på det. Og det gjorde jeg……. Nesten et år !!
Med så mye fletter og såååååå lang bol og ermer, så tok det sin tid. Men det var litt moro også for jeg synes flettemønsteret ble så fint.
Jakka er strikket i Dale Royal Alpakka, dobbel tråd og pinne nr 4,5.
Jeg var veldig bekymret undreveis fordi jeg synes jakka ble så tung. La den bort litt for det ble liksom ikke så moro å legge ned så pass med arbeid i noe jeg var usikker på om ble fint.
Men gutten som skulle ha den er jo stor og har rygg til å bære jakka, han…..
Han ser jo fornøyd ut i hvert fall…………….
Siden jul har jeg hatt en smule dilla på å strikke i litt tjukkere garn. Hadde en del rødt Eskimogarn fra Drops som ble til lange strømper med fletter.
Kjempegode, myke og laaange. Nesten opp til kneet. Flere har “skrevet navnet sitt” på disse. Jeg har en del ullglade venninner som stadig setter navnet sitt på ullplagg jeg lager. Greit å vite når bursdags- og julegaver skal ordnes.
Disse er også i Eskimo. Jeg skulle tove dem litt ordentlig med en gang og puttet inn et stort håndkle i vaskemaskinen, satt det hele på 40 graders vask….. Og jeg skal si de ble tovet. Godt den de er tiltenkt har veldig små føtter.
Disse går i hvert fall til knærne. Skal være sokker til å ha rett på foten i seilerstøvlene til mannen min. Når det er skikkelig gufsete seilevær 
Til slutt strikket jeg en hals av et kjempetjukt garn jeg fikk fra Strikk Innom. Tror det heter Cascade Magnum. Ikke brukendes til annet enn hals, synes jeg. Og knapt nok det….. Ble kanskje litt fin da??
I dag har vi igjen inntatt skauen i Vestfold. Kjempemoro å reise til steder vi ikke er kjent for å gjøre noe med det…… Nemlig bli kjent 
Denne søndagen gikk turen til Merkedammen i Re kommune. Ikke langt fra Høyjord som ligger i Andebu kommune.
Tåka lå tjukk da vi dro hjemmefra i dag. Og tåke var det helt til siste bakken opp mot Merkedammen. Der oppe var det sol, helt stilt og ganske mange plussgrader. Ganske fantastisk til å være den 20. november.
Litt tåke drev over tretoppene her oppe også. Det ga en trolsk steming rundt vannet.
Vi bestemte oss for å klatre opp på et utsiktspunkt som heter Skalhogg. På veien dit kom vi forbi denne myra med ei falleferdig bu plassert midt utpå. Veldig merkelig hvordan alle trærne på myra var døde…..
På toppen av Skalhogg så vi hvordan tåka fylte alle dalsøkk i terrenget. Det ser ut som om toppene på åsene ligger og flyter i lufta som luftslott.
Toppen var på 424 moh.
På toppen ble det kaffe og pepperkaker. Bikkjene ble godt bundet fast, for rett til høyre i bildet var det stupbratt.
Dette er altså siste søndagen før vi går inn i adventstida. Og her sitter jeg i tynn ullgenser og fryser ikke. Hvor blir vinteren av??
Vel nede fra Skalhogg fortsatte vi rundturen rundt vannet. Denne steinen la og speilte seg så fint i det speilblanke vannet.
Tilbake ved parkeringen viste naturen seg igjen fra en spektakulær side med fargespill og trolsk stemning.
Søndag 13. november dro vi igjen tilbake til skogene i nordre del av Vestfold. Denne gangen kjørte vi inn til et vann som heter Hajern. Vannet ligger delvis i Hof kommune og delvis i Kongsberg. Vi fulgte en sti langs vannet som etterhvert steg opp mot åsene rundt Skibergfjell.
Igjen ble jeg overveldet av hvor fin utsikt man har fra mange av Vestfolds ikke så altfor høye åser.
Her ser man jo Oslofjorden i det fjerne.
Hajern er mye brukt av kano- og båtfolk. Men en slik “båtkirkegård” som dette ser jo ikke veldig pent ut.
Matpakke og kaffe ble inntatt i vannkanten mens novembersola sakte senket seg ned bak åsryggen på andre siden av vannet.
Det er fantastisk å kunne sitte ute slik som dette en søndags ettermiddag i november. Og heldig er vi som nyter det. Det er helt gratis og beste lader for mine batterier…..
Så forsvant sola og mørket kom sigende.
